Elisa Linda Socolnikov Saether
www.handtomouth.net/Elisa Vernissage lørdag 5. november kl.1300Utstillingen varer til 20. november
Oljemalerier
MED EN FOT PÅ HVERT KONTINENT
Elisa Linda Socolnikov Saether ble født i Oslo i 1973, men vokste opp i Los Angeles hvor hun gikk i lære hos sin far, maleren Jan Valentin Sæther. Elisa flyttet først tilbake til Norge i 1990 og har etter det studert både maleri og skulptur samt scenografi. For ett par år siden flyttet hun tilbake til Los Angeles.
Elisa Linda Saether, en norsk-californisk maler med sterke innflytelser fra sirkus og scenografi. Saether er en ekte nomade med røtter både i alternativkulturen og i det klassiske maleriet, noe som gir maleriene et høyst originalt uttrykk.
Denne bakgrunnen, kombinert med en levende interesse for performance, gateteater og -sirkus, speiles i kunsten hennes. Hun er en slackermaler med en klassisk disiplin i bunnen, men hvor denne disiplinen
allikevel er referert til ved en veldig fri behandling av stoffet.
Tekst skrevet av Håkan Sandell, poet:
1800- tallets skandinaviske kunstnere dro til Frankrike for å finne det rette lyset. I Sæthers Californiske bilder minner lysforholdene mer om Nord- Afrika. Et lys som både oppløser og sammenfatter. Bygningenes skyggedrenkte tyngde, stilt mot himelens åpne rom. Over Los Angeles mindre fasjonable strøk, til motiv, er himlene intensive og dominerende, utfyllende fem sjettedeler av lerretet. Og under denne sjebnenedtyngte nesten umenneskelige vakre asuren virker de slitne urbane miljøenes telefonstolpetråder og lysreklamer tilfeldige og ubestemte, våres livsvillkår underkastet en større makt- tidens og det vidblå rommets..
Håkan Sandell
Elisa Linda Socolnikov Saether
Konstruerte gatebilder
I sine arbeider fra 2000-tallet undersøker Elisa Linda Socolnikov Saether Los Angeles’ gatebilder. I fire av disse nyere maleriene (Pico, Lincoln Blvd, Donut og Pic’n’Save) er bebyggelsen bare synlig helt i nedkant av bildet, under en enorm californisk himmel. Men det er først og fremst gatelykter, telefonstolper, reklameskilt og palmer som utgjør motivet. De bryter inn i himmelen som mørke og dirrende silhuetter. Himmelen er blå og altoppslukende, penselstrøkene direkte anslag i flytende maling. Det menneskeskapte virker sårbart. Sæther viser oss L.A.s forlatte gater. Gater som man raskt kjører gjennom, ensomme og tomme for fotgjengere.
Bildet Nickel & Vermillion (2005) har et noe annet uttrykk. Her viderefører hun tematikken fra sine tidligere L.A.-bilder samtidig som hun tar sitt maleriske prosjekt ett skritt videre: Den intense blå himmelen fra tidligere bilder er blitt erstattet av en mer ujevn, gråblå himmel med innslag av rødt, gult og burgunder. Himmelen er nå mindre ruvende. Lyktestolper, telefonledninger og trafikk er rykket nærmere, helt inn i bildets forgrunn. Grove, raske og ekspressive penselstrøk gir særlig himmelen et urolig og truende uttrykk. Kantene er mer utydelige, og det er blitt mer glidende overganger i matte toner. Motivet er fremdeles tomt for mennesker.
Mens himmelen er det samme store bakteppet, er det påfallende i alle disse verkene lyktestolpene, trafikklysene og telefonledningenes fremtredende rolle i bildene. Flere av motivene virker som om de er hentet fra samme gate, men de er likevel forskjellige, bare den litt foreldede teknologien er overalt tilstede. Eller kanskje gatemotivene konstrueres ved å kombinere ulike elementer fra de forskjellige gatene hun maler. Fantasi og virkelighet bikker mot hverandre, men kan ikke helt adskilles.
I sine nyeste arbeider har kunstneren beveget seg mer bort fra det dikteriske og inn i det urbane ved gatene. I L.A.-serien har Sæther konstruert gatebilder med en tilsynelatende autentisitet. Her befinner hun seg innenfor den postmodernistiske kunsten hvor den kunstneriske representasjonen istedenfor å prøve å etterligne virkeligheten nå prøver å konstruere – og kanskje også å være – en forløper for virkeligheten.
Elisa Linda Sæthers senere arbeider kan tolkes i retning av en fremmedgjøring overfor storbyens vesen med sin brutalitet og distanse. En slik kjølig type tolkning er imidlertid problematisk nettopp på grunn av at bildenes sparsomme skjønnhet holder et slags eros loci (en kjærlighet til stedet). Denne dobbeltbunnen i en rekke av bildene utilgjengeliggjør beveggrunnene for motivvalgene som er vanskelig å godta som idyller. Jeg velger å se Sæthers malerier som en form for krysning mellom en slackerurban virkelighet og en eventyrverden.
Aud-Kristin Kongsbro Haldorsen
Kunsthistoriker
Electrical Poles – Monotone Objects of Study?
The Recent Paintings of Elisa Linda Socolnikov Saether
For the last five years American-Norwegian artist Elisa Linda Socolnikov Saether has worked on a series of small format cityscape paintings called L.A. Views. The point of departure being the views from her mother’s balcony looking out over Palms Boulevard in Venice, California. Saether depicts palm trees, electrical poles, bushes, rocks, street signs, etc. in different shades of blue, grey, and greyish green. The paintings are quite small, – ranging from 15 x 23 cm to approximately 90 x 50 cm. They can be arranged in different formations: as a string of pearls, in a square formation, asymmetrically, or just one single painting, two, three... The possibilities for variation are manifold, and the results aesthetically interesting almost whatever way you do it.
The paintings are executed using oil on panels. For the details paint has been smeared onto the panels in thick, juicy layers, with vivid brushstrokes, the shaft of the brush, and a palette knife. The sky in the background is executed in a thinner, finer style. Electrical poles with their thick chords stretched out between them over unidentifiable dull landscapes, are the focus of the artworks. A single pole in some paintings, several in others. The chords transferring energy from one place to another, connecting the world. Saether explores every little pebble, every rock, every sky that drifts by, the different shades and colour tones of the landscape as the day passes. The artist states that the project is as inexhaustible as the street grid of Los Angeles itself.
Saether has a solid classical training as an artist. It is almost as if she is playing, so facile does the brushwork seem. Beneath the urban rough rhythm in her work, one can sense a thorough composition. Her use of perspective, lines and colours results in paintings vibrant with life and energy, though still not chaotic. The big blue sky and the low horizons are two common denominators. Another is the emptiness of the streets, yet another the rhythm of the negative spaces between the streets.
Why is it that an artist who for many years has worked with performance and scenography, chooses to depict such an emptiness? Does Saether choose the urban imagery of Los Angeles because of the emptiness it provides, or does she depict such an emptiness because it is so much a part of L.A.? My guess is the first, but perhaps the reasons are not the most important factor. To me the calm serenity and odd beauty immanating from these paintings is what stays with me. Following her almost shivering telephone and electricity chords as they stretch into some distant unknown, carrying with them human signals, I find myself longing for the unknown, – for a nomadic movement through the urban condition.
Hanne Storm Ofteland
Art Historian, Oslo
